Den vestlige verden er rammet av en dyp splittelse som er i ferd med å ødelegge alt våre forfedre har bygget opp.
Det er bokstavelig talt en kamp på liv og død: Det handler om våre nasjoner og vår sivilisasjon skal overleve i en noenlunde gjenkjennelig form. Denne kulturkampen preger media, kulturlivet, skoler og politikk, og frontene er steile.
I en slik situasjon er det skremmende at stadig flere bedrifter og institusjoner velger side, og krever at de ansatte følger etter. Særlig skremmende er det når så og si samtlige av disse bedriftene velger den samme siden.
Det handler om mangfold, inkludering, progressive idéer, globalisering, åpne grenser, flytende kjønnsbegreper, osv. Det skremmende er at bedriftsledelsen så forventer at alle ansatte omfavner de samme, «korrekte» holdningene – ikke bare på arbeidsplassen, men også på fritiden.
Noen er likere enn andre
En dårlig vits på kontoret eller en sleivete kommentar på Twitter kan føre til at du mister jobben. Hvis du har feil meninger risikerer du å miste muligheten til å forsørge deg selv. Dessuten: Finner du en arbeidsplass som aksepterer dine «avvikende» meninger så er du allikevel ikke trygg. Da forsøker ulike krefter å ødelegge bedriften du jobber for. Dette har Resett opplevd, men vi er langt i fra alene. Økonomisk krigføring har blitt et effektivt virkemiddel for de «gode» kreftene.
Les også: Universitet i USA må betale giganterstatning etter boikott av bakeri
Hvis du derimot tilhører den riktige siden er nesten alt lov. Ingen får sparken for å delta i voldelige aksjoner i regi av Antifa. Ingen blir uglesett for å kritisere f.eks. kristne på det groveste. Man kan si hva som helst om politikere som Listhaug, men å kritisere SV-ere i hijab er rasisme, uansett i hvilken form kritikken kommer.
Å ønske retten til abort helt opp til (og etter) fødselen er ikke bare greit, det er progressivt, fremoverlent, noe å trakte etter. Det handler jo om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, ikke sant?
Men hvis man f.eks. er litt skeptisk til fosterreduksjon (tvillingaborter), så løper kjendisene rundt i gata som ville høns, og protesterer gråtkvalt iført kostymer som antyder at kvinner er i ferd med å bli sexslaver og fødemaskiner.
Les også: Feminist-Norge bør ta seg sammen
Ikke lett å være kristen
I en artikkel publisert på Steynonline skriver Kate Smyth om den australske rugbystjernen Israel Folau. Problemene hans startet i 2017, da evangelikeren Folau sa at han av personlige overbevisningsgrunner ikke ville stemme ja i folkeavstemningen om legalisering av likekjønnet ekteskap.
Dette kom i direkte konflikt med kampanjen til flyselskapet Qantas, som også var hovedsponsor av rugbylandslaget. Toppsjefen i Qantas, Alan Joyce, er åpent homofil og tvang alle ansatte i flyselskapet til å delta i kampanjen for legalisering.
Folau har riktignok kommet med en del utsagn om homofile som mange sikkert reagerer på. Han mener f.eks. at «Guds plan for homofile er helvete». Men det er fullt mulig å tolke Bibelen på en slik måte. Faktisk var dette en helt normal tolkning, delt av et stort flertall av teologer, inntil ganske nylig. Man kan mislike det, men det er et legitimt standpunkt.
Det er langt mindre ille enn å beskrive politiske motstandere som nazister, rasister, kloakkrotter og andre groteske skjellsord. Slikt fører til jubel i sosiale medier. Ingen mister jobben for å kalle Donald Trump eller Sylvi Listhaug for nazister eller rasister. Men Folau har fått yrkesforbud fra rugbyforbundet og saken hans er nå i rettssystemet.
Vil vi virkelig ha det slik at man kan miste jobben for å sitere Bibelen på fritiden? Skal de samme reglene gjelde for muslimer og Koranen?
Nylig skrev Resett om den kristne legen som mistet jobben fordi han i teorien nektet å kalle menn for «madam». Vi har også skrevet om den skammelige behandlingen av den britiske konservative filosofen Sir Roger Scruton.
Selv små barn blir utvist fra skolen hvis de ikke aksepterer den progressive, postmoderne agenda av hensyn til sin kristne tro.
Les også: Sterke reaksjoner på NTNU etter at forsker uttalte seg til Resett
Elizabeth Anderson har skrevet en hel bok om temaet: Private Government: How Employers Rule Our Lives (and Why We Don’t Talk about It). Hun fant at 25 prosent av arbeidstakere i USA opplevde arbeidsplassen som et diktatur. Dette diktaturets makt gjelder 24 timer i døgnet, og privatlivet er ikke lenger privat. Man kan selvsagt bytte jobb, men i en situasjon hvor middelklassen krymper og jobbene outsources er dette for stadig færre et realistisk alternativ.
Påtvunget utopisme
Denne «ovenfra og ned»-utopismen som tvinges på de ansatte har blitt bedriftenes kjernevirksomhet, skriver Kate Smyth. Ubrukelige ansatte kan ikke sparkes, men har du feil meninger er det ingen nåde. «Workplace» er erstattet med «wokeplace». Det viktigste er ikke lenger om bedriften overlever, men om den står for de riktige tingene. Det har faktisk gått så langt at politisk korrekthet er viktigere enn å redde liv.
Dette er nok et bidrag til forvitringen av vår sivilisasjon. Vi har mistet samholdet og fotfestet. Vår sivilisasjon tar selvmord fordi vi er «trøtte av det hele», som Douglas Murray beskriver det i boken Europas underlige død. Vi gidder ikke engang formere oss.
Hvem kan vi stole på?
Fiendene våre er innenfor portene. Vi kan ikke stole på våre politikere og heller ikke på våre arbeidsgivere. Motstanderne er i noen tilfeller vår egen familie. Det er bare et tidsspørsmål før vi på stalinistisk vis blir angitt av våre egne barn.
Og hvis det virkelig smeller, hvem skal forsvare oss? Hvem skal vi kunne stole på? Hvem kan vi alliere oss med? Har vi intet annet valg enn å legge våre skjebner i hendene på tafatte politikere og kjønnskvoterte admiraler?