Vi er blitt et subjektivt følelsessamfunn. Det er ingenting som er så vakkert som å være i kontakt med egne følelser, men det er en fordel om hjernen også kan kobles på.
De aller fleste kjenner til Æspos fabel om gutten som ropte ulv. Gutten som, for å skape spenning, ropte ulv for å villede landsbyen og holde dem for narr. Innbyggerne strømmer til gjentatte ganger for å hjelpe gutten, men møter en hånlig latter. Når ulven en dag kommer, er det ingen som kommer hverken han eller sauene til unnsetning.
Historiens moral er at varsko skal tas på alvor og at det straffer seg å rope varsko på narr.
Meg bekjent, er dette moral vi lærer i våre barndomsår. Man roper ikke varsko på tull. Likevel er det altså blitt sånn. Beskyldninger om rasisme hører ikke til sjeldenhetene og leveres ut i stort og smått. Rasisme har har blitt en del av krenkismen, hvis bevegelse krenkes av det som krenkes kan. Ideen om at verden er subjektiv og at alt og alle er skyldig i mine følelser.
Det er mange der ute, gjerne med tilhørighet i venstresidens Twitter-bataljon, som leter etter krenkelser de kan klassifisere som rasisme. Jeg bruker begrepet krenkelser her, for det handler i stor grad om meningsmotstand og fordi meninger er subjektive, oppfyller krenkelser sin hensikt. Deres intensjon om å undergrave meningsmotstandere kommer ofte til kort på grunn av manglende relevante motargumenter og moraliserende atferd, i tillegg til at rasisme-kortet stikkes i været til en symfoni av ramaskrik.
Les også: Sammenligner tvangsutsendelser av ulovelige innvandrere med jødedeportasjoner
Hersketeknikk
Beskyldninger om rasisme er en hersketeknikk, en hersketeknikk som er relativt ny. Beskyldningen overrekkes når man er tom for argumenter, når en krangel ikke svinger i ens favør, når man er uenig og når andres oppfatninger avviker fra ens egen moral.
Folk flest er livredde for å stemples som rasister. Ingen vil assosieres med en rangeringsteori hvor en selv sitter som en genetisk, sosial og kulturell overlegenhet på toppen av pyramiden. Det strider imot den indoktrinerte janteloven vi har fått inn med morsmelken. Men det virkelige triste er ideen om Kardemomme by som idealsamfunn, som i stor grad har tatt oss hit.
Samfunnet der alle er like, hvor perfeksjonismen rår: Alle er like, snille og greie. Det lusker likevel utenforstående og skitne individer i Kardemomme by: Røverne. Men det viser seg at alt røverne trenger er en vask og vips så er de en del av samfunnet, snille og gode.
Moralen er at du kan ikke bli en del av samfunnet med mindre du tilpasser deg konsensus.
Problemet oppstår når likhetsidealet brister og uenigheter kommer til syne. Det er vel ikke uten grunn at «kloakkrotter» ble tillagt Resett. Når man er på kanten med hoved-idèstrømningen, da er man virkelig ute og kjører. Det kan bare ikke tolereres. Og til tross for at vi også har lært at vi ikke er bedre enn andre, så kan vi likevel tillate oss å være det – så fremt vi moralsk tilhører riktig side.
De ytterst få tør å stå i mot: Ellers hadde ikke annonseboikotten av Resett vært en realitet. Folk hadde turt å publisere meninger og artikler under eget navn. Eller noe så banalt som å si seg uenig når de faktisk er uenig, fremfor å hviske det til kona i bilen på vei hjem.
Rasismebeskyldninger faller ofte til kort. Forholdet mellom begrepsbruk og begrepsinnhold er fullstendig på avveie. Rasisme, slik begrepet brukes i dag, synes å være fullstendig misforstått og ikke minst: Misbrukt. Rasisme-begrepet, i likhet med andre begreper vi bruker, endrer innhold med bruk. Likevel har rasisme-begrepet en arv som henger med gjennom tiden: Mennesket klassifisert og rangert etter fellestrekk og opphav.
Det er et begrep som vekker avsky fordi det deler menneskeheten inn i raser etter rangering. Og til tross for at begrepets innhold har omhandlet folkegrupper med felles opphav så vel som kulturelle og moralske egenskaper, senere har vært snevret inn til genetikk og til i vår tid omhandle religiøs tilhørighet, kommer vi ikke unna begrepets hang: Kategorisering, men først og fremst rangering av overlegen- og underlegenhet.
Likevel brukes begrepet om kritikk av religion, som er høyst kritikkverdig i seg selv – uavhengig av hvem den tilhører. Rasismebeskyldninger oppstår når det gis ut beskrivelser av gjerningspersoner politiet leter etter, når medier opplyser om etnisitet – såfremt det ikke handler om en etnisk nordmann.
Jeg tar av meg hatten for Ragnar Næss og hans forsøk på å gå rasisme-begrepet i sømmene. Jeg tar av meg jakka og, for hans skissering av de problemene vi står ovenfor med dette begrepet. Men jeg tar av meg hanskene når beskyldninger om rasisme serveres ut over både en høy og en lav sko.
Moralens død
Skulle jeg ha definert rasismebegrepet basert på dets bruk i dag ville det lyde som følgende: «Kritikk av religiøs, etnisk og politisk tilhørighet». Og med det vil jeg erklære kritikken, slik vi kjente den, for død. Kritikk er blitt krenkelse og rasisme.
Men det går kun én vei. Du må tilhøre den korrekte moralske side for at det skal være legitimt. Hvite eldre menn som pusher femti kan for eksempel ikke bli utsatt for rasisme, det har Petter Stordalen insinuert. Konservative kan ikke utsettes for rasisme, eller politisk forfølgelse for den saks skyld. Vi trenger ikke å se lenger enn til Storbritannia for å finne et rykende ferskt eksempel på sistnevnte, jamfør Tommy Robinson.
Dessverre er det ikke bare kritikken som er død. Fornuften er også tatt av dage. Fornuften kan synes å være forlatt til fordel for føleri. Vi forkaster egen moral fordi enkeltmennesker og småsamfunn føler at familier som skal utvises, egentlig burde bli. De har svindlet og brutt loven, men vi synes synd i dem. Ha litt medfølelse da!
Moralen er også død. Det er ikke mangel på moralister, problemet er det gjennomsyrede hykleriet som følger med. De som moraliserer trakasserer samtidig, ergo er moralen død og debatten dør med den.
Likhetsprinsippet er også dødt. Vi behandles ulikt i rettssystemet og i statsapparater. Innvandrere fra bestemte kulturer bedømmes mildere, om i det hele tatt.
Det har vært ramaskrik angående Resetts kommentarfelt, men når truslene hagler hos Telia grunnet en reklame med innhold av hijab, blir det stille. Ingen, meg bekjent, har blitt dømt for trusler, rasisme eller oppfordring til vold som følge av eksplosjonen i kommentarfeltet til Telia. Men en dame på sine eldre dager har fått straff for å omtale en samfunnsdebattant for «korrupt kakerlakk».
I en større og mer alvorlig skala har vi eksempler fra Storbritannia. Grooming-skandalen har det blitt lagt lokk på. Det har til og med gått så langt at det snakkes om jentenes (helt ned i 11-års alder) «frivillighet». Er det der i mot pedofilringer av annet kulturelt opphav, brettes de utover alle landets aviser.
Les også: Ønsket å stå opp for ytringsfriheten, nå blir redaktøren av Folk er Folk hetset på det groveste
Hovmod står for fall
Overlegenhetens hovmod og den egentlige rasismen, i begrepets opprinnelige forstand, finner sted midt i blant oss. Den livnæres av de som skriker høyest og peker på andre. Det er visst glemt det, at når du peker på noen, så peker det tre fingre tilbake på deg selv. Ja, jeg er klar over at jeg nå peker på meg selv og det er i harme over all selvgodheten blant moralister som hevder toleranse, men som nå viser seg å være særdeles intolerante selv.
Det å være seg overlegen, eller å klassifisere andre som underlegen, skjer gjennom underbevisste uttrykk og handlinger. Det er så til de grader rett foran nesetippen, at det nesten er ute av syne. Det er så åpenbart at vi overser det.
Når det er omstridt å levere ut etnisitet på gjerningspersoner i politiets søkelys (med unntak av etniske nordmenn) og når formildende straffer gis på grunnlag av kulturelt og etnisk opphav, kan man da stille seg spørrende til om dette er en subtil form for rasisme hvor man degraderer og undervurderer mennesker av annen etnisitet og kultur? De vet ikke bedre?
Når noens religion er viktigere enn andres, som for eksempel at noens religion kan kritiseres, andres kan ikke, kan vi da konkludere med at islam har høyere rang enn kristendommen?
Hva med New Zealand-terroren utført av en etnisk hvit mann mot muslimer, versus Sri Lanka-terroren utført av muslimer mot kristne? Hvor førstnevnte fikk massiv støtte, mens sistnevnte ikke fikk den samme fordømmingen av verdenssamfunnet som rasistisk motivert vold? Attentatmannen på New Zealand ble kalt rasist, mens attentatmennene i Sri Lanka ikke fikk noen nevneverdige rasistiske beskyldninger, til tross for at angrepet var rettet mot en bestemt religiøs/etnisk gruppe.
Er det ikke slik at det å gi noen grupper forhøyet status eller å undervurdere enkelte gruppers evner og intelligens, nettopp er rasisme? Er ikke dette rasisme i sin fulle utbredelse?
Varsko
Det hensynsløse misbruket av rasisme-begrepet ødelegger begrepets seriøsitet og relevans.
Når du ser på hvordan Bjønnulv Evenrud i Folk er Folk står opp for ytringsfriheten og dermed blir stemplet som rasist, er det total misbruk av begrepet. Det er sjikanerende og kan i aller høyeste grad oppfattes som ondskapsfullt, fordi det er brukt for å ramme uavhengig av om Evenrud er rasist eller ei, hvilket er vanskelig å se ettersom han taler en annen etnisk gruppes sak.
Moralisme er ikke moral. Når man begynner å moralisere, har man tapt det moralske ut av syne. Hvis moralen er toleranse og man samtidig trakasserer andre for deres oppfatninger, meninger og holdninger, da moraliserer man. Det er umoralsk dersom toleranse er ansett som det moralsk riktige.
Å påpeke intoleranse eller å være uenig, er helt legitimt. Det som er illegitimt er å trakassere andre for meninger man selv mener er intolerante. Moralisme dreper moralen fordi moralisme er fordømmende. En moralist har opphøyd seg som dommer over andre.
Når man opphøyer seg selv til dommer, har man gitt seg selv retten til å trakassere, og det er i opphøydheten den egentlige rasismen ligger.